Ton Sai, klatrehverdag og litt hjemlengsel

Vår første offisielle hviledag her nede går mot slutten, mygglyset er tent på den lille terrassen vår og de første dråpene har allerede begynt å falle. Dagene har begynt å gå i ett for oss og vi merker at hjemlengselen kommer snikende slik som den alltid gjør når en tur eller en reise nærmer seg slutten. Fortvil imidlertid ikke, for det er lett å holde koken i denne varmen. Her kommer litt fra den siste tiden vår i Thailand.

De tre amerikanerne Taylor, Steve og Eli samt deres kamerat Aleksander fra Haugesund hadde vært våre faste følgesvenner for klatring, måltider og alkoholrelaterte aktiviteter helt siden vi støtte på dem ved Fire wall første gangen. Dagen etter den dere sist hørte om glimret likevel Eli og Steve for første gang med sitt fravær. Den lille ølsmakingen deres på Freedom bar hadde visst utartet seg kvelden i forveien og de bestemte seg for å ta en rolig dag med lesning og andre avslappende sysler. Etter frokost tok vi turen bort til Dums kitchen wall som ligger på stranden. Her gikk vi ruten Schlingel Max 6a+ og jeg ett henga en ukjent 6c ved siden av før vi bestemte oss for å bevege oss bort på Railey West stranden. Etter litt bading og ”avkjøling” på stranden bestemte Linda seg for at hun ville ta det rolig her en stund mens Taylor meg og Alex gikk opp til

Thaiwand wall for å ta en titt på en hule vi hadde hørt snakk om. Etter en 15 minutters tur på en kronglete sti gjennom jungelen ankom vi foten av veggen. Her gikk vi en kort grad 4 rute som ledet opp til starten av hulen. Taylor hadde de siste par dagene vist seg å være litt av et undervisnings - multitalent. Alt fra bordtennis, frisbeekasting til evolusjonsteori og jordens opprinnelse ble nøye brutt ned til enkle prinsipper og instruert til alle tilstedeværende likegyldig om de følte de trengte det eller ei. Nå var det imidlertid min tur til å lære fra meg litt. For etter å ha fulgt etter Taylor på topptau oppdaget jeg hans noe tvilsomme metode for sikring av annenmann og jeg følte det var på tide med en justering. Det hører også med til historien at han før han forlot bakken nektet å la meg vise han hvordan han skulle gjøre det. Som han sa; ”I’ll figure something out, don’t try to teach me anything!”

Etter å ha sikret opp Aleksander tok jeg frem hodelykten og vi begynte turen ned gjennom hulen. Hulen gikk tvers gjennom fjellet ved en kombinasjon av bambusstiger og tauverk og akkurat da vi trodde det ikke gikk an å bli mer lei av å gå med sandaler så vi lyset i enden av tunellen. Vi befant oss nå på den andre siden, ved en vegg som heter Escher wall her sendte gutta meg opp på en 6a+ rute som var superflott, men dessverre var både jeg og steinen litt for dekket av svette og huleskitt så det ble ett heng på meg. Klatring blir som kjent ikke veldig effektivt når man er tre. (Hint, hint, til alle der ute som slenger seg på som oddetallsmedlem på en klatreutflukt) så etter å ha vinsjet de andre opp ruten måtte vi gi oss for dagen og begynne på turen tilbake igjen til Railey west. Denne gangen tok vi ikke hulen, men en mindre skitten gangvei som gikk rundt fjellet. På stranden fant vi Linda, på nøyaktig samme sted bare et par nyanser brunere. Vi var sultne, så lunsjen/middagen ble tatt i solnedgangen på den nærmeste restauranten vi fant. Etter mat tok vi turen tilbake til Ton Sai og en kveld med herlig aircondition.

Neste morgen innså vi at det begynte å bli lovlig lenge siden bloggen var blitt oppdatert. Etter frokost snek vi oss derfor ned på turistinformasjon/internettsjappa noen steinkast nedi veien fra hvor vi bor og her fikk vi etter hvert publisert vår etterlengtede blogg. Mens vi gjorde dette dro de tre amerikanerne og Alex bort til Escher wall igjen og vi avtalte å møtes her senere. Med bloggen unnagjort pakket vi klatresakene og gikk bort til Escher. Stranden like ved klatreveggen er av den flotte typen og kjeie som vi var av det krevende livet her nede slo vi oss like godt ned på stranden med hver vår bok. Her tok vi etter hvert lunsj og plutselig var mye av dagen gått. Gutta boys kom lurende etter en liten stund og lurte på hvor vi hadde blitt av. Svaret var åpenbart. Dagens høydepunkt kom da en hyggelig thaikone gav meg en pose bananer og noe annet snask med den lettfattelige instruksjonen, ”feed the monkey”. Noe nervøst gikk vi hordene med småaper som etter alt å dømme hadde vært med på slikt før i møte. Reservene ble hurtig tømt av dyktige apehender som etter hvert foretrakk selvbetjening i posen fremfor uvøren interaksjon med sine bedre utviklede slektninger.

Nydusjede og fine møtte vi utpå kvelden våre venner til middag på mambo restaurant. Etter middag her trakk vi bort til Freedom bar for å ta et par øl og drinks mens vi lå på ryggen å kikket oppover den flombelyste fjellveggen. Spektakulær lynaktivitet på den thailandske nattehimmelen tok imidlertid fort over showet og vi lot oss fascinere av dette helt frem til vi tok kvelden.

Neste morgen var det den samme gamle leksa. Våknet av manglende aircondition i 8 tiden, frokost med gutta før vi igjen befant oss i veggen. Vi var nå på Cobra wall. Her klatret vi til tross for den drøyere enn vanlige heten en 6a og en 6a+ før tidevannet kom og truet med å sperre oss inne. Vi vasset tilbake til stranden, kjøpte litt vann og en pakke søte kjeks med kyllingsmak og gikk videre til Fire wall, den samme veggen vi hadde klatret på noen dager tidligere. Her gikk jeg en fin og bratt 6b før Linda hev seg i kast med 6a prosjektet sitt Groove tube. Det gikk selvfølgelig feiende flott og etter at det var gjort begynte det like godt å pøsregne. En liten del av veggen var regnsikker så vi satt oss her og ventet en liten halvtime til superskuren var over før vi ålte oss hjem igjen gjennom den sinnsykt glatte gjørmen.

 

Det var slutt på kontantene våre og manglende framsynthet gjorde at jeg istedenfor en herlig dusj på rommet måtte finne meg i en liten løpetur til nabostranden Railey West, hvor det kryr av minibanker. Etter å ha tatt ut et svimlende stort Baht beløp her løp jeg tilbake gjennom jungelen i mørket med lykt på hodet og slanger i tankene. 15 minutters tramping, klapping, plystring og hoiing senere var jeg tilbake på Ton Sai stranden og kunne puste lettet ut. Kvelden videre skulle bære preg av at det var amerikanernes og Aleksanders siste kveld på Ton Sai før de dro videre til Phi Phi øyene neste morgen. Argumentet om at den oppkommende bursdagen min den tredje mai også måtte feires før de dro gjorde ikke ting bedre og før vi visste ordet av det var vi på fylla.

Neste morgen bar preg av at Taylor som tidligere bartender visste akkurat hvordan drinkene og shottene skulle blandes. Alt måtte prøves og nå følte jeg meg skikkelig utafor. Linda var hakket bedre, men også hun var en skygge av seg selv denne dagen. Vi klarte så vidt å komme oss til frokost for å vinke gjengen farvel før vi måtte kollapse på rommet igjen. Jeg som trodde jeg hadde brunt belte i fyllesyke etter tiden på sommer som vinter måtte innse at jeg fremdeles bare er en læregutt. Det var likevel noe i kroppen som ikke stemte helt med de vanlige symptomene. Vi bestemte oss etter å ha spist lunsj for å leie en kajakk og padle det av oss.

 Dette gikk ikke så aller verst og etter to timer i farkosten hadde vi fått kikket nærmere på mange av de flotte småøyene i nærområdet. I takt med at fyllesyken gav seg utover kvelden begynte jeg å merke at noe var på gang i kroppen. Feberen kom litt utpå kvelden, snørret rant og jeg følte meg generelt litt skutt. Morgenen etter var jeg heldigvis merkbart bedre, men hadde nok blitt hjemme fra skolen hadde det vært barne eller ungdomsskulen. Vi tok en tur på stranden og la oss til med bøkene for å slappe av litt, men så begynte folk plutselig å klatre rundt oss og tålmodigheten min var oppbrukt. Det fikk briste eller bære. Etter lunsj, hentet vi derfor sakene og gikk ned til en 6a+ like ved der vi bor. Denne er en del av en flertaulengders rute, men vi nøyde oss med å bare gå den første. Det var en del mygg her så vi gikk isteden opp til veggen the Nest som ligger ett steinkast fra hytten vår. Her fikk jeg etter 2 forsøk gått en latterlig bratt 6a+ Banana hammock før jeg gikk løs på ruten little fish 6b+ ved siden av. Denne var også svært bratt og endte med at jeg tok en skikkelig suser fra toppen. Fikk etter hvert toppet ruten, men brukte veldig lang tid på å få snudd da åttetallsknuten var vannvittig stram etter fallet. Etter dette hadde kroppen fått nok og vi gav oss for dagen. Kvelden bestod som vanlig av litt kuling på rommet med aircondition før middag på det nå faste stedet Andaman Nature Resort like borti svingen.

Ny dag, nye muligheter på Ton Sai. Etter frokost bestemte vi oss for å stikke ned til en stilig buldrehule to hundre meter fra der vi bor. Den spektakulære hulen huser mange flotte problemer som stort sett er latterlig bratte, men på såpass gode tak at lang type som meg hadde nok å henge på. Det var en del mygg, men ikke mer enn at det gikk an. Møtte på noen kortvokste asiater som viste oss noen problemer i starten, men fant etter hvert et problem som så superkult ut som jeg jobbet en stund på på egenhånd. En skikkelig bøtteballett fra en sitstart i bunn av hulen til uttopping på slappe bøtter i toppen. Etter litt prøving og feiling fikk jeg endelig gått den, akkurat da jeg trodde jeg skulle renne vekk i min egen svette. Det skulle tatt seg ut.

 Gikk så litt lenger inn i hulen hvor Linda fant seg en artig travers som vi brukte en del tid på og som også til slutt ble gått i begge retninger. Selv om hulen var flott, var den også skitten. Masse finkornet jordstøv satt seg i sko, pad, kalkpose og klær. Det hadde også begynt å regne kraftig mens vi holdt på så den lille turen tilbake til rommet ble en fuktig en. Alt av utstyr havnet i dusjen og fikk seg en skikkelig vask. Resten av dagen satt vi og nøt regnværet og den fraværende myggen på den lille terrassen vår. Ble lest noen sider i diverse bøker denne ettermiddagen. Trenger ikke nevne at det ble middag på Andaman igjen.

Nok en dag grydde og nå hadde vi store planer. Vi hadde bestemt oss for å ta turen inn til Ao Nang. Turistbyen som ligger nær, men heldigvis også fjernt grunnet mangel på veiforbindelse. Vi tok for en gangs skyld frokosten nede ved stranden og hoppet etter dette på en longtailbåt i retning Ao Nang. Det var en svært varm dag så butikk og gatevandringene våre ble stadig avbrutt av avstikkere innom forretninger og restauranter med aircondition. Fant ikke noe av interesse i de mangfoldige jallasjappene, men det var deilig med en tur ut av boblen for en dag. Både lunsj og middag ble spist på samme sted, mye grunnet det gratis trådløse nettet de tilbød. Da solen begynte å bli rød mot himmelen tok vi longtailbåt tilbake til Ton Sai.

Du gjettet riktig, nok en dag våknet vi til sol, varme og klipper. I dag tok vi turen bort til Railey West stranden. Det var fjære, så vi kunne vasse mellom strendene for en gangs skyld. Etter en liten powerdukkert på stranden gikk vi opp til Thaiwand wall. Her hadde vi tenkt å gjøre det samme som jeg hadde gjort noen dager tidligere, nemlig gå gjennom hulen og klatre på veggen på baksiden. Linda ledet fireren til starten av hulen og etter at de obligatoriske utsiktsbildene var tatt begynte vi ferden mot andre siden. To hodelykter gjorde ting smidigere enn forrige gang og ganske snart var vi i gang med klatringen på andre siden. Først ut gikk vi 6a+ en Goodbye Salvador før vi gikk femmeren short and easy som Linda også fikk ledet. Etter dette gjorde jeg kort prosess med to 6b er før vi til vår forskrekkelse oppdaget at klokken alt var 1800 og vi måtte begynne på hjemturen. Siste del av turen hjem gikk i mørket gjennom jungelen og det ble en del slangeklapping og knipsing denne gangen også.

Neste morgen gikk vi relativt tidlig ned til veggen tyrolean wall som ligger mellom Ton Sai stranden og Railey West. Her var det ganske mye folk så eneste mulighet var å hive seg på en ledig 6b+ som førsterute. Etter å ha herja og hengt en stund halvveis opp i ruta kunne sveitseren ved siden av informere om at et tak hadde knekt av på denne og at den nå stod i 6c ett eller annet. Flaks. Fikk etter hvert dogget meg til topps på de i overkant suspekte limboltene og resultatet var en kjip pump grunnet mangelen på oppvarming. Etter at Linda hadde testet formen på topptau og konstatert at jo, det var en drittrute, tok jeg meg en tur på topptau og klarte denne gangen å linke den.

 Boltene og rutens karakter utelukket flere ledeforsøk, men ruten ved siden av så innbydende ut. Graden var 6c+, men den var tusen ganger bedre enn det vi nettopp hadde slitt oss ut på. Vi rigget topptau på den og fikk linket den i første forsøk. Deilig. Etter å ha gått denne at par ganger begynte solen å treffe veggen og videre klatreaktivitet var derfor helt utelukket. Vi gikk ned på stranden og tok et bad i det lille vannet som var igjen (lavvann) før vi stakk bort og tok lunsj på stedet mambo. Etter lunsj gikk vi opp til vår lokale klatrevegg akkurat i det regnet satte i gang. Veggen er latterlig overhengende så det var imidlertid ikke noe problem. Her hev jeg meg på en 6c som skulle være fin. Den så helt hinsides ut nedenfra grunnet brattheten, men takene oppover skulle vise seg å være himmelske. Ledet helt opp til nest siste bolt før pumpen tok meg og jeg måtte ha et heng før jeg fikk klippet ankeret. Linda prøvde seg på topptau, men måtte gi seg like før toppen da hun ikke kom seg inn igjen til veggen etter å ha klippet ut den siste bolten. Da dette var gjort, tok vi kvelden.

Påfølgende dag tok vi turen nok engang ned til Ton Sai stranden. Her lå vi en stund og slappet av mens vi kikket på en gira kar jobbe på en spektakulær 7c+ like ved. Etter hvert fikk vi på oss selene og varmet opp på en 6a+ vi har gått før like ved. Naboruta er 6c en jeg ett henga noen dager tidligere og nå skulle jeg prøve å få gått den. Det gikk ikke denne gangen heller, men tror jeg fikk funnet frem til en fornuftig beta til neste gang. Noe slappe av varmen sjanglet vi bort til Cobra veggen på motsatt side av stranden.

 Her gikk vi den lange flotte 6a en som vi også hadde gått tidligere før vi gav oss for dagen. Etter middag denne kvelden gikk vi tilbake til rommet for det som skulle bli min kjipeste natt på turen.

Det ble en natt med spying og hyppige toalettbesøk og neste dag bød på mer av det samme selv om formen var noe bedre senere. Hele dagen ble for min del tilbrakt inne på rommet, mens Linda tok en og annen tur ut for å kjøpe mat magen min ikke ville ha. Spiste til slutt en bolle med ris som jeg klarte å holde på men formen var fremdeles dårlig utover kvelden. Neste natt hadde feberen og kaldsvettingen tatt over showet noe som gjorde tilværelsen hakket mer levelig. Da jeg våknet neste morgen var formen bedre, men jeg følte ikke for hallingdans helt ennå. Klarte likevel å slepe meg til stranden med en bok hvor vi tilbrakte mesteparten av dagen.

Da vi våknet neste morgen var det blitt tredje mai. Min fødselsdag. 24 år gammel. Hei som tiden flyr. For å feire den store dagen dro vi på en dagstur med speedbåt til Phi phi øyene. Det ble en innholdsrik dag, med snorkling i krystallklart vann blant nærgående akvariefisk bading på flotte strender og en rundtur på den nå noe overutviklede Phi Phi øya. Alt i alt en verdig feiring av min store dag, selv om jeg etter å ha kommet tilbake på rommet fikk et lite tilbakefall av min dårlige helse og ble liggende en stund på rommet. Fikk til slutt i meg en suppemiddag på Andaman og gjennomført en skype samtale med mor før dagen endelig var over.

Vi er nå fremme i vår nåtid. Min andre dag som 24 åring har så langt bare brakt frokost og litt blogging. Det skal sies at vi begge nå begynner å bli lovlig klare for hjemreisen som er om nøyaktig en uke. Praten går støtt og stadig om hva vi savner hjemme i Norge, hvor deilig det skal bli med et kjølig klima igjen osv, osv. Så sant helsa holder skal vi likevel klare å få klatret litt siste uken og prøve å nyte det lille som er igjen, men jeg sier det igjen. Det skal bli utrolig godt å komme hjem, men skal prøve og ikke fokusere på det. Selv om innerst inne er det stort sett det vi tenker på. Norge, for et nydelig sted å bo. Borte bra men hjemme best. Skal brenne passet mitt når jeg kommer hjem. Ok det holder nå.

Gullkysten, Fraser Island og litt Thailand.

Tia går jaggu fort når en har det morro sa mannen.

Fingertuppene flasser som aldri før, men denne gangen har det faktisk vært verdt det å avstå fra klatringen en stund. Den siste tiden har på mange måter vært fantastisk og Australia har stelt pent med oss helt på tampen av oppholdet. Vi befinner oss nå på hotelrommet vårt i Brisbane kvelden før avreise til Singapore, dyrkjøpt internett er ordnet og det er på tide med en ny oppdatering.

Vi gjor jo ikke det..... tok visst litt tid dette, sitter naa paa en internettsjappe i Ton Sai og svetter, foran meg ligger en stoppeklokke og holder styr paa tiden. Naa skal det skje.

Veien er som kjent målet så etter en natt på den noe avsidesliggende campingplassen nord for Grafton putret vi videre oppover langs kysten på utkikk etter severdigheter. Morgenen ble brukt flittig til ferdigstillelse av forrige blogg så noen tidlig avgang ble det ikke, men vi kjørte så langt som til Byen Ballina før magene våre begynte å skrike etter lunsj. Denne lunsjen skulle bli et vendepunkt i matveien for tiden fremover. Av uvisse grunner (muligens en kommentar fra meg om at vi ikke trengte å spise is hver eneste dag) ble vi like før dette måltidet revet med i en diskusjon omkring kostholdet og matvanene våre så langt på turen. Ønsket om å forsøke å leve litt sunnere fremover var til stede og nå skulle vi sette igang. Etter en grønn lunsj smilte verden nok en gang og vi følte oss bedre allerede. Vi hoppet i bilen og kjørte videre nordover helt til vi ankom turist og surfebyen Byron Bay. Her tok vi inn på en strandnær campingplass og trivselen kom nesten umiddelbart. Middagens ingredienser handlet vi inn på en stilig økologisk sjappe like i nærheten og med Matprat application på iPhonen som jukselapp følte vi oss nesten proffe når vi gikk til kassen. Bortsettfra den meget gode middagen brukte vi kvelden til å få lagt ut bloggen og vi tok oss også en tur på kino i den lille byen. Filmen "Date night" anbefales herved på det varmeste til alle komedieentusiaster der ute.

Etter nok en natt i bobilen var det på tide å sjekke ut stranden. Det surfemessige utbyttet av Australiaturen var forlengst erklært en fiasko, men vi tok likevel brettene med ned for å gi det et forsøk. Bølgene er mindre her enn i Mexico noe som passer oss fint og vi moret oss en liten time med liggende skumsurfing før vi gikk over til samling av vakre steiner og skjell langs stranden. Etter litt eliminering hadde vi samlet sammen et greit utvalg som vi bestemte oss for å ta med hjem til Norge for å sprite opp stemningen litt på hybelen neste år. Etter strandøkten tok vi turen inn til sentrum for å titte litt i butikker. Jeg har etter hvert begynt å innse hvor upraktisk det kan være med T-skjorteskille i sosiale sammenhenger og gikk derfor til innkjøp av en singlet med påskriften "Stoned or straight, Byron Bay is great".  Linda fant seg også noe snadder for å fylle sekken ytterligere. Etter en selvlaget kyllinglunsj/middag bestemte vi oss for å gjenta suksessen fra kvelden før og klinke til med en ny kinotur. Denne gangen så vi filmen "Clash of the titans" som vi også syns var en knakende god film.

Dagen etter skulle vi etter planen kvitte oss med surfebrettene. Vi hadde sett oss ut en bruktsjappe i Byron Bay som visstnok kjøpte brett. Det de imidlertid ikke gjorde var å betale fett for dem. Linda fikk latterlige 70 dollar for sitt brett og vi fikk 40 for bagen, men mitt brett var han ikke interessert i. Brettene fra Mexico gikk ikke som varmt hvetebrød her fordi de var for lange og tynne og av typen ”Gun”. Det var den eneste typen brett vi klarte aa oppdrive i Mexico annet en store longboards. Likevel var det en lettelse å bli kvitt noe av utstyret selv om vi ikke ble rike på det. Etter en trivelig prat med et Canadisk par ved siden av oss på campingen dro vi videre nordover til stedet med det fiffige navnet Surfers Paradise. Lonely planet boka lå dypt i sekken og vi visste ikke stort om hvor vi var på vei hen. Overraskelsen var derfor stor da Surfers viste seg å være litt av en storby.

 Høye hoteller og neonlys i alle retninger la en demper på eventyrlysten, men det var blitt langt på dag så vi tok inn på en caravanpark i sentrum og fordypet oss i en flaske vin. Her fikk vi også en spennende opplevelse da nabobobilen ble overtatt av en ”Brownsnake”. Ikke den giftige typen, men likevel ganske skummel. Den ble etter hvert fjernet av en kyndig slangeperson med tøypose og alt var tilbake til det normale igjen.

Neste morgen bestemte vi oss for å gjøre det beste utav det og tok en tur til en strand vi hadde sett et lite stykke sørover igjen som virket fin. Her spiste vi frokost på en trivelig kafe før formiddagen ble tilbrakt på stranden.

Utsikten langs stranden til tross for storby skylinjen var faktisk heller ikke så ille. 

Problemet med mitt tilsynelatende uønskede surfebrett skulle utover ettermiddagen vise seg å bli en trist affære. Etter et knippe besøk hos diverse surfebutikker, pawn shops og andre ymse forretninger kunne vi konstatere at brettet var uønsket. Et hår i suppa om du vil. Tilbakemldingen fra den siste pawn shopen var spikeren i kista. "Have you tried the surf shop down the street?" - "Yes" - "If they didn't  take it no one will." 

Løsningen ble, desverre å skru av finnene og leashen og etterlate brettet på campingplassen i Surfers Paradise. Forhåpentligvis står det nå på gutterommet til en ung lovende storbølgesurfer som overlykkelig snublet over brettet der det stod bak søppelbøttene.

Med surfebrettene ute av veien, var det brått bedre plass i bilen og vi kjørte lettere til sinns nordover mot Brisbane. Planen var egentlig å finne en camp et lite stykke utenfor byen for så å kjøre inn å levere den neste morgen. Rusa på livet, underholdende iphone navigasjon og hasselnøtter kjørte vi isteden helt frem til Travellers Autobarns hovedkvarter og begynte arbeidet med å vaske ut bilen på en nærliggende bensinstasjon og bilvask. Mesteparten av kvelden gikk med til dette og da vi var ferdige parkerte vi bilen i en lomme like ved og tok kvelden.

Den påfølgende natten kunne vi skrevet et helt nytt utrivelig blogginnlegg med stygge ord om. Kort fortalt var natten preget av umenneskelig varme, kjøttetende mygg og støy fra bilveien og toglinjen som lå henholdsvis 2.75  og 4.5 meter unna. Vi kom oss gjennom det og neste morgen kunne vi lettet levere bilen i nabobygget. 

Etter å ha flyttet bilens innhold over i storsekken har den mildt sagt blitt enorm, men overgangen fra bil til sekk har gått bra. En kikk i lonely planet og en kort taxitur senere var vi innlosjert på et meget trivelig lite hotell i Brisbane sentrum ved navn Kookaberra Inn. Den nyansatte David som forøvrig var homofil (not that there is anything wrong with that) og det eldre paret som styrte stedet var kjempetrivelige og hjelpsomme.

Etter hvert dro vi inn til hjertet av Brisbane og kikket oss litt rundt. Vi hadde mer eller mindre bestemt oss for å satse på en tur til Fraser Island med avreise allerede neste morgen, og klarte heldigvis å booke denne turen før vi leste facebook kommentaren til Jorunn Jette med formaninger om tre dagers fjortissfyll. Vi begynte å få kalde føtter.

Frykten for å ende opp som de treige gamlisene/kjæresteparet på turen gjorde at vi fant nærmeste bottleshop og investerte i en respektabel mengde alkohol. Deretter gikk vi tilbake til hotellet og pakket sekkene. Heldigvis fikk vi lov til å lagre alt pikkpakket vårt her mens vi var på Fraser Island. En skjønn følelse å bare pakke med seg minisekk med det mest nødvendige.

Så det er slik det føles å være backpakker tenkte vi da vi neste morgen klokken 7 møtte opp på Brisbane buss og transportterminal med dagstursekkene våre for å møte resten av gjengen. Det skulle vise seg å være blanda drops. Her møtte vi alt fra 18 år gamle britiske småjenter til et eldre ektepar fra tyskland som må ha vært ”young at heart”. Øvre aldersegrense på turen var nemlig 35. Det virket å være en god neve mennesker og forventningsfulle satte vi oss i den spesialbygde 4X4 terrengbussen og begynte kjøreturen mot Fraser. Farkosten hadde en uvanlig framtoning, men dugde så til de grader til terrengkjøring som det skulle bli mye av fremover. Etter å ha passert et skilt med påskriften ”no two wheel drive vehicles beyond this point” begynte moroa. Vi kjørte ut på en sandstrand hvor en sandferje jeg aldri har sett maken til plukket oss opp og fraktet oss over den siste biten til Fraser Island. Vel fremme på øyen som for øvrig er verdens største sandøy tok det ikke lang tid før ting begynte å skje. På kjøreturen langs stranden opp mot hotellet vi skulle bo på fikk vi øye på to kjempestore ørner som lå et par meter over stranden og svevde på vinden. Et vakkert syn. Masse annet eksotisk fugleliv var også å se langs stranden. Vel fremme på den lille ”resorten” la vi kjapt fra oss bagasjen på rommene før vi satte oss i bussen igjen. En særdeles humpete kjøretur gjennom jungelen senere (Grampians var barnemat i forhold) var vi fremme ved den flotteste ferskvannsinnsjøen vi har sett siden Norge.

Til tross for regnværet kunne vi ikke la vær å bade. Vannet var også drikkbart, noe som var deilig å oppleve for en gangs skyld på reisen. Etter en times tid med bekymringsløs dupping i det behagelige vannet var det på tide å bryte opp. På kjøreturen tilbake igjen stoppet vi ved en plass på øya kalt central station. Her bodde det tidligere mange tømmerhoggerfamilier da øya fremdeles ble brukt til hogst og før den var fredet. Vår guide Billy tok oss deretter med ned på en oppbygd rundtur i regnskogen og viste oss en mengde utrolige planter og trær vi aldri hadde sett maken til.

Etter dette humpet vi tilbake til hotellet hvor en varm dusj, et par kalde pils og en fortreffelig buffet med mexicansk mat ventet på oss. Etter middag bar det som ventet ned i baren, hvor det tilfeldigvis var happy hour. For et sammentreff. Overraskende nok begynte folkene fra gruppen vår å forsvinne skammelig tidlig, og det endte med at Linda, meg og en trivelig kar fra Storbritannia ved navn Paul ble til stengetid alene. (Heldigvis ikke senere enn 12). For en pinglegjeng.

Dagen etter, etter å ha blitt stemplet som turens festløver ved frokosten var det på tide med en ny humpete busstur langs stranden.

Vi fikk etter hvert øye på en dingo, dette hundelignende dyret som over det meste av Australia har blandet seg med nettopp hunder. Dingoene på Fraser Island imidlertid er meget renrasede nettopp fordi de lever på en isolert øy. Hunder er strengt forbudt på øya for å sørge for at dette vedvarer. Renrasede eller ikke, noe vilt dyr fikk vi ikke følelsen av at det var. Turismen på øya har gjort dem menneskevante i massevis og de kom så nærme at man nesten kunne ta på dem.

 Fotogene ”villdyr” var de i alle fall. Første stopp for dagen var ved ”Eli creek”, en ferskvannselv som stammet fra grunnvann inne på øya. Etter å ha fulgt elva et stykke innover i skogen var det bare å hoppe i vannet og flyte/svømme tilbake igjen til utløpet i havet.

                                              Herlig forfriskende med det kjølige grunnvannet.

 Spesielt nå som været var tilbake til det vanlige. Vi hoppet i bussen igjen og kjørte videre nordover langs stranden. Neste stopp var ved noen fascinerende sandsteinsformasjoner som hadde blitt dannet av mange herrens år med vind og vær.

Vi putret videre oppover og gjorde en kort stopp ved et enormt skipsvrak som hadde gått på land her under en storm en gang tidlig på 1900 tallet. Skipet ble forsøkt sjøsatt igjen, men det lyktes aldri og eierne endte opp med å holde en ukeslang auksjon på stranden hvor alt av verdi ble plukket av båten og solgt til høystbydende i et forsøk på å begrense tapet av skuta. Slår du opp i ordboken på rustholk er det sannsynligvis et bilde av den der.

Dagens mål var en vulkansk steinformasjon helt nord på øya kalt ”Indian head”. Det spennende med denne formasjonen var at det var nettopp denne som hadde sørget for at øya ble til.

De vulkanske steinene representerte nemlig en hindring for all sanden som kontinuerlig transporteres med havstrømmene langs Australias kyst og det er sedimenteringen av denne sanden ved Indian Head som har resultert i at øya eksisterer. Et kvarters gange ledet til toppen av steinene og herfra hadde vi flott utsikt til store deler av øya.

Etter å ha tilbrakt litt tid på toppen bar det ned igjen til monsterbussen hvor vår guide Billy hadde gjort klar lunsj til oss. God mat og drikke på stranden gjorde susen og etter en liten krabbesafari i fjæresteinene og et bad var vi nok engang på plass i bussen på vei tilbake igjen til hotellet.

Vi stoppet innom Eli Creek også på veien tilbake for å ta en ny runde i elven og for å knipse bilder av en nærgående dingo som hang rundt i området.

Billy viste oss også noen stilige muslinger som gravde seg ned igjen i sanden på fascinerende vis dersom man gravde dem opp. Vel hjemme igjen på rommet var det nok en gang stemning for et par kalde før middag som i dag bestod av nok en buffet med kjøtt av lam, svin og storfe og diverse tilbehør. Klarte for en gangs skyld å unngå å spise til jeg ble kvalm. En personlig seier. Den videre kvelden skulle bli en minneverdig en. Det hadde seg slik at baren arrangerte en biljardkonkurranse denne dagen og av uante grunner klarte Paul å overtale Linda til å melde seg på. Linda hadde hatt en fuktig start på kvelden med styrting av vin sammen med de 18 år gamle romvenninnene våre fra England og hennes prestasjoner ved biljardbordet skulle bli kveldens og morgendagens store snakkis. De øvrige påmeldte i konkurransen var stort sett lokale helter tilhørende den eldre garde og underholdningsverdien i Lindas svaiende kamper mot disse hardbarka kara var det ingenting å si på. Det endte uten nevneverdig avanse i cupen. Neste morgen var vår siste av 3 på øya og denne dagen tok Billy oss med til en annen flott innsjø hvor vi fikk bade med skremmende nærgående kattefisk å herje i ørkenterrenget rundt.

Etter noen timer her gikk vi tilbake og hoppet på bussen som etter en kjapp stopp innom hotellet begynte på reisen sørover mot Brisbane igjen. En intensiv, opplevelsesrik tur var over omtrent like kjapt som den hadde begynt, men Fraser Island hadde flotte opplevelser å by på som vi er glade vi fikk med oss. En fullverdig avslutning på reisen vår i Australia.

Vel hjemme i Brisbane ble vi møtt av huseierne på hotellet vårt for en hyggelig prat om turen før det var på tide med loppekassa. Ting skjer fort og allerede neste dag klokken 2 skulle vi fly videre fra Brisbane til Singapore. Lite visste vi at et visst islandsk vulkanutbrudd skulle gjøre avreisen mer spennende en planlagt. Morgenen etter brukte vi til å foreta de siste justeringene på pakkingen smøring av nistemat og ørlite tv titting i hotellets tv stue. En flyplassbuss plukket oss etter hvert opp ved inngangen og snart var vi på flyplassen. Her ble vi møtt med beskjeden om at det var kaos på flyplassen i Singapore grunnet vulkanutbruddet og at de ikke kunne sende oss dit med mindre vi kunne bevise at vi hadde et fly som kunne ta oss videre til Thailand eller at vi hadde et sted å bo i Singapore. Med kun kort tid på oss før flyet skulle gå ble det noen hektiske minutter på en internettautomat på flyplassen før vi kunne sjekke inn sakene våre med beskjed om at vi hadde flybilletter videre til Phuket neste dag klokken 1300. Dette betydde at vi måtte tilbringe solide 16 timer på Singapores flyplass, men med buldrematta på slep visste vi at ventetiden i det minste ville bli behagelig. De 8 timene fra Brisbane til Singapore gikk forbi lynraskt. En kort flytur i forhold til hva vi har vært borti i det siste. Ventetiden gikk smertefritt og før vi visste ordet av det kjente vi den thailandske heten slå oss i ansiktet i det vi steg ut at flyet på Phuket international airport. Veien blir til mens man går og tilfeldighetene ville det slik at vi akkurat hadde nok tid til å hoppe i en taxi fra flyplassen for å rekke den siste speedbåten som gikk til vår endelige destinasjon, fantastiske Ton Sai.

Dvs. vi kom ikke helt frem med speedbåten, vi måtte finne oss i å bytte til de snodige longtailbåtene de bruker her det siste stykket frem til Ton Sai. Faktisk løsnet hele propellen på båten vi satt omtrent halvveis så vi måtte lempe alt over i en annen båt som kunne frakte oss det siste stykket frem.

De absurde thailandske kalksteinsveggene ruvet omkring den lille stranden da vi steg i land og synet av dem gjorde det enkelt å overse Ton Sai strandens noe gjørmete steinete fremtoning ved lavvann. Noen badedestinasjon er det ikke, men så er det ikke derfor vi har kommet hit heller. 10 minutters gange unna på nabostranden er det uansett en flott strand så vi lider ingen nød.

Etter å ha gjenvunnet ønsket blodsukkernivå med middag på Viking restaurant på stranden falt valget på husly hos Mountain view bungalows et lite stykke innover blant veggene. Her har vi ordnet oss et trivelig lite rom med aircondition, vegger, tak, vinduer, dører, eget toalett og dusj til 1000 baht natta som tilsvarer ca 180 kroner. En pris som grunnet air condition faktisk ligger et stykke opp på skalaen i forhold til de andre stedene på Ton Sai, men vi føler den er et must i varmen. Dessuten må vi jo bruke oljepengene våre på noe her nede.

Første kvelden gikk ikke uventet som alle de andre første kveldene vi har hatt etter lange reiseetapper. Vi sovnet, med alle klær på, lyset på, aircondition på full guffe og uten tannpuss en gang mellom 8 og 9 på kvelden. Rutinert.

Neste morgen følte vi oss friske, pakket klatresekken og la ut blant veggene. En kort stopp for frokost på Viking og så tok vi båten bort til nabostranden Railey west hvor vi planla en behagelig introduksjon til klatringen på veggene ved navn 123 wall og Muai Thai wall. Dagens beskjedne tickliste ble følgende: Take it easy (5), ”Hello christine” (6a), Tamada (5), King Cobra (5), Short and savage (6b) samt litt topptaujobbing på Quarkz (7b). Det ble tid til litt bading og spising også før en nydelig solnedgang på stranden markerte slutten på en nydelig dag her på stedet som skal være hjemmet vårt frem mot hjemreise til Norge.

Det er ingen hemmelighet at temperaturen her nede er langt over hva man ville antatt mulig klatretemperatur hjemme i Norge. Likevel går det overraskende bra. Plenty med vann i sekken er et must, håndkle til å tørke svette med og å velge de riktige veggene gjennom dagen er vesentlig for å opprettholde klatretrivselen. Det er heldigvis ofte en liten trekk i luften også som hjelper på når temperaturen i knotten stiger.

Dag to i Ton Sai ble brukt til å oppsøke Ton Sai Beach wall og Dums kitchen. Her er det mange harde ruter, men også et par litt lettere. Tidevannet satte imidlertid en stopper for klatreaktiviteten vår her så etter litt boklesing og bading tok vi turen bort til andre enden av stranden for å sjekke ut Fire wall. Her møtte vi på en trivelig gjeng med amerikanere fra Texas og vi fikk godt et par veldig fine ruter. The groove tube (6a), Boob tube (6b+) og For hega (6a+). Amerikanerne lurte på om vi var sugne på å røyke litt weed med dem, men etter å ha forklart dem at det ikke er sosialt akseptert i Norge ble vi likevel enige om å møtes for noen pils senere på kvelden. Etter en middag på Viking bar og en runde biljard som jeg for øvrig vant dro vi derfor opp på baren Small world og møtte opp med våre nye venner. Her ble det ping pong, slakkline, pils og etter hvert også et forrykende flammeshow med noen gale rasta-thaier som endte brått da den ene thaien valgte å miste flammeredskapen sin oppå bordet vårt. Den skyldige artisten var svært lei seg, men stivnet godt i maska da Taylor (amerikaneren det gikk verst utover) foreslo en runde whisky på huset. Faktisk ble han så bleik at vi måtte si det var en spøk for at han skulle få igjen fargen i rasta ansiktet sitt.
Rundene ble spandert over en lav sko og etter hvert var det tid for sengen. Vi avtalte å møtes neste morgen klokken 10 for å samle krefter om litt klatring før vi skilte lag og gikk hver til vårt.

Strømmen i Ton Sai drives av generatorer som slås på klokken 6 på kvelden og slås av klokken 6 på morgenen. Mangelen på air condititon etter dette klokkeslettet er derfor en meget effektiv vekkerklokke og gjorde at neste dags avtalte møtetidspunkt ble holdt til tross for skallebanken. Etter frokost slang vi oss i en longtail og kjørte over til Railey beach west, herfra gikk vi 10 minutter over til Railey beach east hvor 123 wall og Muai Thai wall ligger.

Her gikk vi Giggering for climbing(5) og unknown (5) før tidevannet kom inn og vi måtte flytte oss til den høyereliggende Muai Thai wall. Her fikk jeg ticket de to siste rutene på veggen som vi ikke gikk første dagen. Valentine (6a+) og Alone (6b+) før det var på tide med lunsj. Vi spiste noe meget sterk mat på en restaurant ved Railey west stranden før vi trakk oss tilbake til stranden med pils, bading og frisbee. Været var i ferd med å bli dårlig så vi hev oss rundt og gikk tilbake til våre respektive bungalows med avtale om å møtes til middag noen timer senere. Middagen ble holdt på et trivelig sjømatspisested nær Freedom bar og etter en bedre middag her tok meg og Linda kvelden mens de andre gikk videre til Freedom for å smake på ølen der.

Det har ikke gått mange dagene, men vi trives allerede kongelig i området og satser på å ha base her frem til vi reiser hjem igjen til Norge den 14. mai. Reisen vår nærmer seg slutten, men det skal klatres en hel masse før vi vender nesen hjemover igjen.

Følg med videre på utviklingen her i Ton Sai!